Etter den industrielle revolusjon har utslippet vårt av klimagasser steget drastisk. Derfor har verdens land satt seg mål om å redusere utslipp, øke forbruket av fornybar energi og være mer energieffektive. Den sentrale ideen er at verdens land må jobbe sammen, under internasjonale avtaler, for å bekjempe menneskeskapte klimaendringer. Denne ideen var godt plantet allerede i 1992, da FNs Klimakonvensjon ble vedtatt som et rammeverk for fremtidige avtaler og protokoller. Siden den gang har vi stadig samlet verdens land for å komme med nye avtaler. I denne teksten skal vi gå nærmere på noen av FNs internasjonale klima- og miljøavtaler.

Brundtlandskommisjonen (1987)

I 1983 samlet FNs generalsekretær en arbeidsgruppe ledet av Gro Harlem Brundtland, kalt Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. I Norge blir denne arbeidsgruppen ofte kalt Brundtlandkommisjonen. I 1987 la kommisjonen frem en rapport kalt Vår felles fremtid, som omhandlet ny informasjon om globale miljøproblemer og ulike strategier for å løse dem. Den fikk mye omtale og åpnet verdens øyne for at miljøvern måtte bli et overordnet mål og ikke bare en sektorinteresse. Begrepet “bærekraftig utvikling” ble for første gang brukt offentlig i denne rapporten, et begrep som bare blir viktigere med tiden. Rapporten ble en av grunnene til at verdens ledere samlet seg på konferanser og utarbeidet internasjonale klima- og miljøavtaler i senere tid.

Riokonferansen (1992)

Under Miljø- og utviklingskonferansen i Rio de Janeiro i 1992 ble tre viktige konvensjoner vedtatt: FNs klimakonvensjonen, konvensjonen om biologisk mangfold og konvensjonen mot ørkenspredning. Ingen av disse konvensjonene setter direkte krav til medlemslandene, men konvensjonene skulle heller skape et utgangspunkt til videre arbeid og avtaler.

Klimakonvensjonen

Klimakonvensjonen er den mest omtalte konvensjonen fra Riokonferansen. Konvensjonen sa at det skulle settes ambisiøse, men konkrete mål for kutting av klimagassutslipp. Den ble spesielt et rammeverk for Kyotoprotokollen (1997) og Parisavtalen (2015), som vi skal se nærmere på senere i teksten. Konvensjonen delte videre verdens land inn i to kategorier: Anneks I-land og ikke-Anneks I-land. Det ble forventet at Anneks I-land kutter mer enn ikke-Anneks I-land, grunnet at førstnevnte ble gitt hovedansvaret for å ha skapt klimaproblemene.

Denne inndelingen er i dag noe problematisk, i og med at flere land kategorisert som ikke-Anneks I-land har utviklet seg til å bli rikere, og dermed fått kraftig økt utslipp uten at inndelingen har blitt oppdatert. Dette gjelder spesielt Kina, som er det landet som i dag står for størst utslipp av CO₂ i verden.

Konvensjonen mot ørkenspredning

Ørkenspredning er når ørken og andre tørre områder spres, eller når det skjer en dannelse av nye ørkenområder. Dette forårsakes av naturlige svingninger i klimaet eller menneskeskapte klimaendringer og menneskelig aktivitet slik som beiting eller avskoging. Tørre områder dekker 30% av jorda, og her bor det omtrent 2 milliarder mennesker.

Hovedformålet med konvensjonen mot ørkenspredning var å globalt sette inn en innsats mot ørkenspredning. De skulle spesielt fokusere på teknologisk og økonomisk hjelp og bidrag til de fattige og mest utsatte landene. 

Kyotoprotokollen

I byen Kyoto i Japan ble det, i desember 1997, vedtatt en protokoll som skulle være et tillegg til Klimakonvensjonen fra 1992. Denne ble kalt Kyotoprotokollen og trådte i kraft i 2005. Protokollen ble den første som satte konkrete mål og maksimale utslippstall for industriland. Den gjorde det også mulig for landene å handle klimakvoter. (Les mer om klimakvoter her.)

Protokollen har i ettertid fått kritikk for å ikke være ambisiøs nok. De maksimale utslippene menes å ha vært for høye. Den satte heller ikke noen krav til utviklingsland, altså ikke-Anneks I-land, selv om noen av disse landene hadde høye utslipp. Mange anser også protokollen som feilslått på grunn av at USA aldri ratifiserte, selv om landet var et av de med høyest utslipp i verden.

Parisavtalen

Den 4. november 2016 trådte en ny avtale i kraft, Parisavtalen. En avtale omtalt som en av de viktigste klimaavtalene i historien og som en stor diplomatisk suksess. 195 land signerte den ferdige avtalen på klimatoppmøtet i 2015. I forkant hadde det kommet inn individuelle nasjonale klimamål fra 180 land, noe som betraktes som et voldsomt engasjement sammenlignet med noen annen tidligere klimaavtale og kan vise at verdenssamfunnet tar klimautfordringene mer og mer på alvor.

Hovedmålet til Parisavtalen er å begrense den gjennomsnittlige temperaturøkningen til kloden maks 2 grader, men avtalen fremmer at det mest ønskelige er en økning på kun 1,5 grader. For å oppnå dette viser avtalen til en modell over utslippskutt og sier at vi må nå toppen for klimagassutslipp så fort som mulig for så å sørge for at utslippene synker raskt slik at verden blir klimanøytral mellom 2050 og 2100.

Om du vil lese om flere av FNs internasjonale avtaler, finner du en oversikt her