Klimakrisen er en av vår tids største utfordringer, men konsekvensene rammer ikke alle likt. De som har hatt lavest utslipp av klimagasser, er også de som rammes hardest av klimaendringer. Klimakrisen forsterker allerede eksisterende kriser og ulikheter, og henger tett sammen med maktstrukturer i samfunnet som rasisme, sexisme og kolonialisme. Spørsmålet blir derfor om klimakrisen kan løses på en rettferdig måte? 

Hva er klimarettferdighet? 

Klimarettferdighet handler om at ansvaret for klimakrisen og løsningene på den skal fordeles rettferdig. Men hva er egentlig rettferdig? Mange mener at det er landene som historisk har hatt de største utslippene, og som fortsatt forurenser mest, som må ta hovedansvaret for å begrense klimakrisen. Dette er i stor grad den rike delen av verden, som står for rundt to tredjedeler av klimagassutslippene i atmosfæren. I tillegg er det de rike landene som har størst økonomiske ressurser til å investere i løsninger og begrense konsekvensene av klimaendringer. Dette er spesielt viktig for de sårbare fattige landene som rammes hardest av klimakrisen, samtidig som de har bidratt minst til den. Derfor blir de rike landene ofte stilt til ansvar, og mange mener at de bør bidra økonomisk til beskyttelse mot ekstremvær og til gjenoppbygging etter klimarelaterte skader i de sårbare landene.  

Synet på hvem som skal ta størst ansvar for klimakrisen har også utviklet seg gjennom internasjonale klimaavtaler. I Kyotoprotokollen, som ble vedtatt i 1997, ble det fastsatt konkrete utslippsmål for hvert land. Avtalen ble kritisert for å være lite tilpasset utviklingslandenes behov og forutsetninger, ettersom det i stor grad var de rike landene som satt med beslutningsmakten. I Parisavtalen som ble vedtatt i 2015, ser man en tydeligere anerkjennelse av klimarettferdighet. Avtalen legger vekt på at utviklingsland har behov for økonomisk støtte, teknologioverføring og tilpasning. Gjennom ordningen med nasjonalt fastsatte bidrag (NDCs) kan hvert land sette egne klimamål ut fra sine egne forutsetninger og behov.  

Klimakrisen rammer skjevt 

Mange land i det globale sør er spesielt sårbare for klimaendringer. Dette skyldes både geografisk beliggenhet og ettervirkninger av kolonialisme. Kolonialismen har ført til utarming av ressurser, økonomisk ulikhet og svakere infrastrukturer, noe som gjør det vanskeligere for mange land å beskytte seg mot ekstremvær som tørke og flom. Samtidig har rike land bygget opp sin velstand gjennom industri, olje og høyt forbruk. Norge har for eksempel tjent store summer på eksport av olje og gass. Utslippene fra oljen som brennes i andre land regnes ikke inn i Norges klimaregnskap, selv om Norge tjener på produksjonen.  

Det er flere som tenker at nordmenn ikke har noe særlig stor påvirkning på klima, men ser man på CO2-utslipp per innbygger er tallene høye. Nordmenn slipper ut 7,6 tonn CO2 per innbygger, mens indere til sammenligning slipper ut 1,8 tonn CO2 per innbygger. Dette er en betydelig forskjell, og er noe som bør tas i betraktning når ansvar skal fordeles i klimakrisen. Mange peker på land som India som store utslippsland, men India er også verdens mest folkerike land, noe som naturlig påvirker de totale utslippene. Dersom alle i verden skulle hatt det samme forbruket som nordmenn, hadde vi trengt 3,6 jordkloder. Dette viser at selv om Norge er et lite land, har vi et stort ansvar. Og hvis selv ikke et av verdens rikeste land klarer å ta kampen mot klimaendringer, hvordan skal vi forvente at resten av verden gjør det? 

Klima og rasisme 

Klimaendringer rammer ikke alle likt, og urfolk og marginaliserte grupper er blant dem som rammes hardest. Dette skyldes blant annet at mennesker med mindre makt og ressurser lever i større grad i områder som er spesielt utsatt for forurensning, ekstremvær og naturkatastrofer. Mange urfolk og minoritetsgrupper er avhengige av naturen for å overleve, gjennom blant annet fiske, jordbruk eller reindrift. Med ekstremværet som klimaendringer medfører, trues både deres levebrød og hjem. Samtidig står mange av disse gruppene fremst i klimakampen og beskytter naturressurser og økosystemer. Urfolk anslås å beskytte hele 80% av verdens biologiske mangfold, til tross for at de bare utgjør rundt 6% av verdens befolkning. I tillegg blir de ofte ekskludert fra beslutninger om klimatiltak som rammer deres egne leveområder. Det er viktig å huske på at klimatiltak som utbygging av fornybar energiproduksjon, ikke kan gå på bekostning av menneskerettigheter.  

Klima og kolonialisme 

For å forstå klimakrisen og dens konsekvenser må man ta kolonialisme i betraktning. Mange av landene som i dag er mest sårbare for klimaendringer, er tidligere kolonier som har blitt fratatt ressurser og økonomisk undertrykket. Samtidig bygget mange europeiske land sin velstand opp gjennom ressursutvinning og høye utslipp. Dette gir klimakrisen et grunnleggende urettferdig utgangspunkt. Et begrep som i økende grad brukes av klimaaktivister, forskere og urfolksrepresentanter er «grønn kolonialisme». Begrepet beskriver hvordan klimatiltak kan reprodusere koloniale mønstre, der lokalsamfunn og urfolk mister land og ressurser til fordel for minteralutvinning og fornybarprosjekter som kommer andre til gode. Overgangen til det grønne skiftet og fornybar energi krever store mengder mineraler som litium, kobolt og nikkel. Denne mineralutvinningen skjer ofte i fattigere land i det globale sør, hvor det går hardt utover lokalsamfunn og urbefolkninger på grunn av ødeleggelse av natur, tap av landområder og forurensning. Selv om mineraler er essensielt for overgangen til fornybar energiproduksjon, kan ikke dette gå på bekostning av menneskerettigheter og landområdene som de lever i.  

Klima og sexisme 

Kvinner rammes spesielt hardt av klimakrisen, fordi den forsterker de allerede eksisterende ulikhetene mellom menn og kvinner. Det er spesielt kvinner i utviklingsland som er preget av fattigdom som får de største konsekvensene av klimaendringer. De opplever ofte økt partnervold, og høyere risiko for seksuelle overgrep og menneskehandel når de tvinges på flukt. I tillegg blir jenter ofte tatt ut av skolen og tvunget inn i ekteskap tidligere som konsekvens av klimaendringer. Ved å styrke kvinners rettigheter, og sikre lik mulighet til utdanning og arbeid, vil man være bedre rustet til å håndtere og tilpasse seg klimaendringer. Du kan lese mer om sammenhengen mellom likestilling og klimakrisen her: Likestilling og klimakrisen

Klimaflyktninger 

En annen konsekvens av klimakrisen er økningen av klimaflyktninger. Klimaendringer fører til hetebølger, tørke, flom og stigende havnivåer som gjør at mennesker tvinges på flukt og må forlate hjemmene sine. Dette rammer spesielt mennesker i fattige land som allerede har begrensede ressurser til å tilpasse seg. Samtidig er klimaflyktninger en gruppe som ikke alltid blir anerkjent som flyktninger på samme måte som mennesker som flykter fra krig, og de kan derfor falle utenfor internasjonal lovgiving. Dette er enda en faktor med klimakrisen som skaper ulikhet, der de som rammes hardest av klimaendringene ofte får minst hjelp og beskyttelse. 

Det er tydelig at det er de fattigste landene som blir hardest rammet av klimaendringer både på grunn av geografisk beliggenhet, men også på grunn av ettervirkninger av kolonialismen. Samtidig er det de rike landene som historisk har stått for de største utslippene og som i størst grad har tjent på ressursutnyttelse. Klimakrisen kan løses på en rettferdig måte, men bare dersom vi anerkjenner de strukturelle ulikhetene som ligger til grunn. Det grønne skiftet må skje på en måte som ikke reproduserer koloniale mønstre eller går på bekostning av dem som allerede er hardest rammet.