Matmangelen i verden er et problem vi må ta tak i. Kan GMO være løsningen?

Hva er GMO?

GMO er en forkortelse for “genmodifiserte organismer”. Det vil si organismer som har fått DNA-et (arvestoffet) sitt endret av mennesker. Dette forskes stadig på, og i noen land er det en viktig del av matindustrien. Mat genmodifiseres enten for dyrkningsegenskapene eller matkvaliteten. Det vil si at man enten endrer egenskapene til plantene eller dyrene til fordel for bonden, eller til fordel for forbrukeren. I 1980 ble den første genmodifiserte organismen utviklet på et laboratorium. Det var en tobakksplante med gen for resistens mot et virus.

Det er ikke første gang mennesker har favorisert enkelte egenskaper hos organismer. Mikroorganismer har blitt brukt i matproduksjon i flere hundre år, for eksempel ved produksjon av ost eller gjærbakst. I tillegg har planter blitt krysset for å få en mest mulig ideell type. Det vil si at man velger ut to planter med hver sine gode egenskaper. Ulike kombinasjoner av egenskapene vil komme til uttrykk i avkommene. Blant dem er en kombinasjon av de beste egenskapene, og det er dette avkommet som avles videre. Dette er derimot ikke GMO, fordi arvematerialet ikke er endret direkte av mennesker. Man har verken tilført gener som er fremmed for arten eller endret gensekvensen organismen vokser opp med. 

CRISPR

En av metodene som brukes ved genmodifisering heter CRISPR. Da GMO var nytt, ble det satt inn hele gener i arvestoffet. CRISPR er mer presist, hurtigere og billigere ettersom man gjør endringer på genene som allerede er i DNA-et. Forskningen startet på 80-tallet, og i dag brukes CRISPR i matproduksjon, medisin og naturbevaring, i noen deler av verden. Metoden går ut på at et protein som heter Cas styres til en sekvens av DNA-et, ved hjelp av en veiviser som heter sgRNA. Når Cas og sgRNA har bundet seg fast, begynner Cas å kutte og gjøre endringer. Deretter limes endene i bruddet sammen, og individet har fått nye egenskaper. 

Hva er fordelene med GMO?

Flere dilemmaer innen matindustrien kan løses ved bruk av GMO. For eksempel kan man minske matsvinn ved å modifisere genene slik at maten får lengre holdbarhet. Ellers kan man modifisere for å effektivisere landbruket ved å la planten selv vokse raskere, bli større eller immun mot sykdommer og parasitter. Dette gjør at GMO kan erstatte miljøskadelige sprøytemidler. Genmodifisering kan også benyttes til kundens fordel. Organismene kan tilføres egenskaper som bedre konsistens, smak eller utseende, eller man kan tilføre næringsstoffer til kostholdet, uten å framstille dem syntetisk. Et eksempel på dette er gyllen ris.

Gyllen ris er blant GMO-ene som kun produseres for sine helsemessige fordeler. Risen har fått innsatt et gen fra gulrøtter, som produserer provitamin A. Det er det begrenset tilgang på i noen deler av verden, og der kan den gylne risen redde millioner av mennesker fra å bli blinde, og i verste fall dø. På steder GMO blir møtt med skepsis er det også fare for at den gylne risen blir brukt som en forgylt inngang til en større bruk av GMO. Men skal vi la det stoppe oss dersom risen er en enkel redning for millioner av mennesker? 

I hvor stor grad produseres genmodifisert mat i dag?

Flere steder i verden er GMO allerede en viktig del av jordbruket. Omtrent 80% av ferdigmatproduktene i USA har genmodifiserte ingredienser. Bøndene sparer blant annet mer enn 650 millioner dollar i året bare på at grisene ikke blir syke av virussykdommen PRRS. Det er fordi grisene, ved bruk av CRISPR, har fått satt inn et musegen med resistens mot viruset.

Resistens er også en viktig grunn til å genmodifisere planter. Omtrent 80% av soyaen som produseres i dag har fått satt inn resistens mot sprøytemiddel. I Europa er det derimot bare mais som har blitt GMO-godkjent. Den produserer sin egen insektgift, og vi trenger følgelig ikke å bruke sprøytemidler. Da unngår man ulempene ved sprøytemidler, blant annet at sprøytemidler kan spres og drepe insekter i naturen, der de faktisk er nyttige. Likevel er ikke maisen helt problemfri. Insektene kan raskere utvikle en resistens mot giften, ettersom maisen konstant produserer gift.

GMO for matproduksjon er ikke i bruk i Norge. Det er mulig å søke om tillatelse til å dyrke, men hittil er det kun nelliker med genmodifisert blomsterfarge som har blitt godkjent. Dersom det skal importeres genmodifisert soya eller mais må den også gjennom godkjenning av matloven. Derimot er det lovlig å produsere GMO i norske laboratorier, fordi det ikke medfører fare for at organismene sprer seg. For eksempel har gjærceller blitt genmodifisert for å produsere insulin, som diabetikere har behov for, siden 80-tallet.

Ulempene med GMO

I Norge reguleres GMO av genteknologiloven. Den tar for seg hvordan GMO kan framstilles og brukes på en forsvarlig måte. Det er viktig å sette tydelige grenser for å ta hensyn til bærekraftig utvikling, skadevirkninger på miljø og helse, og hva som er etisk riktig. Søknader om å sette ut levende GMO i naturen blir behandlet av klima- og miljødepartementet. For å være på den sikre siden utføres det sak-til-sak-vurderinger. Ettersom Norge er med i EØS er det er krav at GMO skal være EU-godkjent, men EU-godkjenning fører ikke nødvendigvis til at bruken er lovlig i Norge. Hittil har 13 GMO-er som er godkjent av EUs regelverk blitt forbudt i Norge.

Det er flere bekymringer som ligger til grunn for lovverket. Blant annet er WHO bekymret for at de tilsatte genene skal spre seg. Det kan både være til cellene til den som spiser maten og til ville planter. Dersom gener med resistens mot antibiotika overføres til bakterier i tykktarmen kan det medføre helseskader. Det har derimot ikke skjedd, til tross for at ¾ av verdens befolkning har spist genmodifisert mat. Dersom genene spres til ville planter kan det ha en negativ effekt både på mattryggheten og miljøet. Gener fra genmodifisert dyrefôr har allerede blitt oppdaget i små mengder i mat som er produsert for mennesker. De fleste har allerede spist små mengder av GMO. Derimot er det ingen vitenskapelig enighet blant forskere om hvor stor fare spredning av genene vil utgjøre.

Når genmodifisering benyttes, må man ta hensyn til etiske problemstillinger. Genmodifisering kan i teorien også brukes på mennesker, for eksempel til å fjerne genetiske sykdommer. Dersom dette er dyrt kan det medføre forskjeller i verden, der kun personer i i-land kan forbedre de genetiske egenskapene sine. I første omgang er det kun genmodifisering av mat som er relevant, men det er viktig å ta etiske vurderinger i hver sak, slik at det ikke plutselig har gått for langt. Hvilke problemstillinger tror du man støter på ved forskning på og produksjon av GMO?

Sammendrag

GMO er en forkortelse for “genmodifiserte organismer”. Det vil si organismer som har fått arvestoffet sitt endret av mennesker. Genmodifisering kan gi et mer effektivt og mindre skadelig landbruk med større avlinger og økt matproduksjon. Noen mener at dette er den beste av ulike teknikker vi kan benytte for å sikre matforsyningen til verdens befolkning. Andre frykter at endringer i arvematerialet hos dyr, planter og bakterier kan føre til skader på miljø og helse. 

Fordeler og ulemper ved genmodifisert mat:

Fordeler

• Effektivisering av landbruket og matproduksjon
• Økte avlinger
• Sterkere avlinger
• Bedre næringsinnhold
• Medfører bedre helse (f.eks. gyllen ris)
• Bedre smak og konsistens
• Mindre matsvinn
• Redusert klimagassutslipp

Ulemper

• Potensiell fare for at mennesker ikke tåler maten
• De tilsatte genene kan spre seg, og dermed utgjøre fare for miljøet og mattryggheten
• Vanskelig å vite hvor mye man kan anvende GMO med et etisk grunnlag